Jeg mistet ett år av livet mitt fordi jeg fikk så elendig behandling for underlivsprolaps. Nå har jeg funnet noe som har reddet livet mitt, og håper å kunne hjelpe andre.

Tenk om millioner av menn verden over hadde kommet til legene sine og sagt, ”du, etter å ha fått barn så faller penisen min av"

Tenk om millioner av menn verden over hadde kommet til legene sine og sagt, ”du, etter å ha fått barn så faller penisen min av. Det hovner opp og er så vondt, jeg klarer ikke å gjøre noe, og jeg må egentlig ta meg av babyen min. Men hver gang jeg løfter eller bærer eller steller henne så kjenner jeg at penisen min er på vei av. Noen ganger er det så ille at jeg må holde den mens jeg går på do fordi det føles som om den kommer til å poppe av. Og når jeg går blir det så vondt. Jeg klarer ikke å leve slikt” så hadde de ikke fått høre tilbake ”det der er veldig vanlig. Det kommer nok til å gå bra, for det meste ordner det seg selv i løpet av ett år (ett år! Tenk deg å leve slik i ett år!). I mellomtiden kan du kanskje prøve fysioterapi, men sannsynligvis så vil du merke lite effekt og bare bli deprimert. Hvis du kommer deg gjennom de neste månedene med smerter og ubehag, og vi velger å ta deg på alvor, så kan det hende du kan få litt mer hjelp. Kanskje du vil prøve pessar? Mange sliter med at det skaper indre arr og andre problemer, men er jo verdt et forsøk. Eller operasjon. Men da må du være ferdig med å få barn da. Og så er det jo ganske stor sannsynlighet for at operasjonen ikke løser problemet eller at du får nye problemer en stund etter og må opereres på nytt. Men uansett, du har jo tross alt valgt selv å få barn. Og denne tilstanden er jo ikke livstruende, så det er jo ikke såååå ille”. 

Nei, jeg vil vedde hva som helst på at ingen lege på kloden hadde sagt dette til en mann. Og om dette hadde skjedd menn, så hadde ikke behandlingen vært så begrenset, lite forsket på, og for det meste ineffektiv, om ikke direkte skadelig. Men dette, (selvfølgelig uten ironien, denne har jeg lagt på selv fordi selv om dette er jævlig så får jeg fortsatt lov å prøve meg på humor) er noe millioner av kvinner verden over får høre. Meg selv inkludert. Jeg heter Sadie, og jeg har underlivsprolaps. Jeg er 32 år, og jeg har en nydelig datter på 11 måneder. Jeg hadde en fin og helt naturlig fødsel uten komplikasjoner.

Opptil 1 av 3 kvinner får en form for underlivsprolaps etter fødsel. Og opptil 50% av kvinner vil oppleve det i løpet av sitt liv.

Kjære mammaer og dere som jobber med kvinnehelse, det er på tide å skjerpe seg. Det snakkes om amming og babymat og søvn og byssing og bæring og klær og leker og trilling og vogner. Men vi snakker så lite om det som skjer med kroppen etter en fødsel. Eller det som kan skje. Jeg trodde jeg hadde lest om det meste. Men det viser seg at opptil 1 av 3 kvinner får en form for underlivsprolaps etter fødsel. Og opptil 50% av kvinner vil oppleve det i løpet av sitt liv* (det er dessverre store mørketall da mange kvinner ikke sier ifra om plagene sine). Og jeg hadde aldri hørt om det! Til og med fineste Gro Nylander hadde glemt å fortelle meg om det. Veldig mange kvinner får bare litt nedfall etter en første fødsel, og fordi dette ikke snakkes om eller diagnostiseres, så trener de seg ikke opp eller unngår aktiviteter som gjør det verre, som oftest resulterer i store forverringer ved videre svangerskap og fødsler.

Og fordi ingen snakker om det, tok det 2 måneder før jeg maste såpass mye på legen, at jeg fikk henvisning til gynekolog. Og enda en måned før jeg maste meg frem til diagnosen. Og enda en måned før jeg gråt meg frem til fysioterapi. Og hele veien ble jeg møtt med lite informasjon, lite hjelp, og følelsen av at jeg klagde over ingenting. Det er ikke uten betydning at dine indre organer er på vei ut av kroppen. Ikke bare det, men flere ganger ble jeg ikke undersøkt riktig engang, og fikk en diagnose som ikke gjenspeilet de store plagene jeg hadde, og ble dermed ikke tatt på alvor ved videre behandling. Det gjorde vondt å sitte, gå, stå, for å ikke snakke om at hver gang jeg skulle løfte, bysse, bære, amme, så føltes det som om alt skulle dette ut av meg. Og selvfølelsen, den var så lav. Kroppen falt faktisk fra hverandre. Og alle maser om at du skal nyyyyyyyte den tiden med den lille. Jeg prøvde hver jævla dag. Fordi hun er så nydelig.

Men ingenting hadde forberedt meg på det som plutselig ble fremtiden min. Risikoen om at det skulle bli så mye verre hvis jeg valgte å få flere barn. Perspektivet om å aldri kunne gjøre enkle ting som å stå på jobb, gå tur i fjellet eller småløpe etter dattera mi. Eller bare sitte på café uten smerte, eller gå på do uten å gråte. Historiene jeg fant på støttegruppene på nett var en trøst, når jeg følte meg så forferdelig alene i et hav av slanke friske mødre med underliv av stål på løpe-trilletur med full sminke og fine antrekk. Men gruppene var også fylt med skremmende, deprimerende historier. Om kvinner verden over som ikke blir hørt av legene sine. Om en kvinne som, 2 år etter å ha født sitt siste barn, følte alt falle ut mens hun holdt på å klippe gresset. Om en kvinne som, i en alder av 50 år, hadde fått tilbud om å bli sydd igjen, fordi hun var nok ferdig med sex og kunne da unngå videre plager (ferdig med sex? Igjen, jeg ser ikke for meg at en mann ville fått et slikt tilbud). Om kvinner som levde livene sine, fra operasjon til operasjon, hver gang med nye komplikasjoner. Noen hadde mistet all følelsen i underlivet. Andre hadde fått netting-implantater som forårsaket enda større skader og hadde fått livene sine ødelagt. Og så mange av disse tapre kvinnene sto opp hver dag for å ta seg av barna sine, og gå på jobb, og prøve å leve. Jeg begynte å innse at dette var fremtiden min.

Jeg var forberedt på at kroppen skulle endre seg etter fødselen, men ikke på å miste livskvaliteten min for alltid. Det føltes så urettferdig, og trist, men over alt annet så føltes det ensomt. Fordi selv om tallene sier at vi er så utrolig mange, og at det er kjempevanlig, så kjente jeg ingen som hadde opplevd det. Eller i hvert fall, ingen hadde fortalt meg om det. Så jeg snakket gjerne om underlivet mitt til folk, som protest på det urettferdige som hadde skjedd meg, og også i håpet om å en dag høre tilbake fra noen ”åh, det? Ja, det har jeg og!”. Men det har ennå ikke skjedd.

Endelig våknet jeg opp ut av tåka og sluttet å være trist og redd. Jeg ble sint.

Jeg ble så deprimert. Jeg gjorde over en time med knipeøvelser hver dag, og det hjalp ingenting. Og hele tiden gikk jeg til fysioterapeut, og hun sa at det kom til å bli bedre. Bedre. Aldri helt bra, men muligens levelig. Og gikk til kiropraktor, fordi bekkenet var så vondt. Og insisterte på at smertene var relaterte. Jeg prøvde å finne andre behandlere, noen måtte ha noen andre øvelser, et annet syn på dette? Jeg gikk til legen igjen, og fikk faktisk beskjed om at ”når man velger å få barn, så må man regne med at noe sånt kan skje. Det er ikke så mye du kan gjøre”. Og det ble den siste dråpen. Endelig våknet jeg opp ut av tåka og sluttet å være trist og redd. Jeg ble sint. Og så litt sintere. 

Er dette det vi kan tilby kvinner? En fremtid uten utsikt til forbedring, der alt er vondt og bare det å gå på toalettet er skamfullt og ubehagelig? Og hvis så mange kvinner led av dette, hvorfor var behandlingen så begrenset? Og så tydelig mislykket? Jeg ble sint på vegne av alle de modige kvinnene, som hadde ofret kroppene sine og gleden av å føle seg normal og vel, for å kunne få barn. Men jeg ble også litt sint på dem. Fordi om flere hadde snakket ut om dette, så ville kanskje gynekologen min diagnostisert meg riktig. Og det hadde ikke tatt 3 måneder før jeg maste meg frem til diagnosen. Og fysioterapien kunne vært bedre. Og jeg kunne kanskje visst på forhånd at jeg hadde høyere risiko for å få det, siden jeg er hypermobil (les-myk) og har drevet med en del "high-impact" trening (ting som svekker bekkenbunnen, som løping, løfting... har jeg nevnt at jeg digga cross-fit?). Og da kunne jeg ha vært mer forberedt til fødselen, vært mer sta på å ikke bli klippet og i hvert fall ikke presse masse på ryggen. Men jeg hadde ikke fått vite noe av dette. Så jeg gjorde det jeg har gjort flere ganger før i livet mitt, jeg tok helsa mi i egne hender. Jeg prøvde å finne noe som kunne hjelpe. Jeg gransket, jeg leste, jeg forhørte meg. Så viste det seg at i Spania, der jeg tilfeldigvis vokste opp, er det en type øvelser som er standard anbefaling etter fødsel, og som kan ha veldig god effekt på prolaps. 

Det viste seg at det var sentre over hele Spania som hadde drevet med dette i over 30 år, og at det fantes trenere over hele verden. Dette viste seg å også være standarden i Frankrike, og veldig populært i mange land i Europa, og mer og mer vanlig i Canada og til og med Australia. Jeg ble enda sintere. Jeg er vokst opp i Spania. Det er et land som ikke akkurat kan skryte av likestilling. Allikevel tar de tiden etter fødsel mye mer på alvor enn her i Norge. Kvinner blir undervist i en hel rekke øvelser og fulgt opp nøye for komplikasjoner. Her i vårt kjære, likestilte Norge, hadde jeg måttet kjempe meg frem til alt av hjelp, som hadde vært til ingen nytte. Og hele veien ble avvist, og snakket ned til. Når man lever på maks 1 time søvn i strekk, så er det ikke lett å ha hodet på plass til å gjøre grundig research og kjempe for helsa si. Man håper at de rådene man får vil hjelpe. Man håper man vil bli tatt vare på når man er på sitt mest sårbare. 

Youtube hadde tross alt lært meg å strikke, fikse sykkelen min, og klippe mitt eget hår, så hvorfor ikke fikse underlivet?

Så kommer jeg til disse øvelsene jeg oppdaget. De heter hypopressive, eller low-pressure fitness, og stammer fra gammel yoga praksis. De ser ganske snåle ut, da det handler om å trekke opp mellomgulvet når du har pustet ut slik at du bruker det som en slags sugekopp for å trekke alt opp igjen. Jeg sleit med å få til teknikken da det ikke finnes noen i Skandinavia som underviser i dette, og måtte lære fra Youtube. Jeg var jo vant med det, Youtube hadde tross alt lært meg å strikke, fikse sykkelen min, og klippe mitt eget hår, så hvorfor ikke fikse underlivet? Jeg fikk det noenlunde til, og etter bare to (2!!!!!) dager ble jeg kvitt alle smertene i bekkenet, og prolapsene gikk fra å være så plagsomme at jeg aldri klarte å tenke på noe annet, til nesten å kunne glemmes mesteparten av tiden. PÅ TO DAGER. Jeg var så glad at jeg gråt. Det var første gang jeg så for meg at jeg faktisk hadde en mulighet for å få livet mitt tilbake. At jeg kom til å kunne nyte et liv med min datter. At jeg kunne kanskje gå tilbake på jobb en dag. At jeg vil kanskje ha lyst til å ha sex igjen.

Og da må jeg innrømme at jeg ble enda sintere. Fordi i 9 måneder hadde jeg gått og trodd at jeg hadde mistet alt. Jeg hadde hatt konstant smerte og ubehag. Jeg fikk lite og elendig hjelp til tross for at jeg oppsøkte det. Og jeg var sint over at så mange andre kvinner lider av det samme, og ingen hjelper ordentlig. Legestanden følger slavisk det de har fått beskjed om å anbefale, selv om det ikke virker for mange. Og for de behandlerne som sier at mange opplever forbedring med den fysioterapien jeg hadde fått (les: det er meg det er noe feil med) så vil jeg bare henvise til de tusenvis av kvinnene som er på støttegruppene på nett som ikke opplever virkning, og derfor slutter å dra til behandlerne. Da tolker veldig mange dette som om pasienten har blitt bra. Nei! Pasienten har mista troa på opplegget. Det samme gjelder for operasjoner, ville du dratt tilbake til noen som hadde operert deg hvis du hadde fått flere plager etter operasjonen? Det hadde ikke jeg.

Jeg bytter gjerne litt plystring mot ordentlig hjelp ved fødselsskader. 

Kvinner fortjener bedre. Det vet de til og med i Spania, der det, i motsetning til Norge, er vanlig å bli plystret etter på gata. Men jammen blir kvinner tatt vare på når det trengs. Jeg bytter gjerne litt plystring mot ordentlig hjelp ved fødselsskader. Tror ikke jeg er alene om det.

Jeg har en lang vei før jeg kan bli helt frisk, men nå har jeg faktisk funnet noe som funker. Jeg har kommet meg vekk fra youtube og trener med en dame i Canada via Skype, da det er mye finpussing som skal til for å få øvelsene til slik at de blir så effektive som mulig. Jeg har blitt så bra at jeg kan se for meg at jeg snart kan bli helt asymptomatisk (det beste jeg hadde blitt lovet før var å kunne få ”kontroll” på prolapsene, hva enn det betyr). Jeg sier ikke at dette er løsningen for alle, det er sikkert noen det ikke vil fungere for (selv om alle jeg har møtt som har prøvd har opplevd mirakuløse resultater). Men tenk så mange det kan redde! Om jeg bare hadde fått disse øvelsene etter fødsel hadde jeg ikke skadet meg selv enda mer og slitt på alt av vev og organer. Og jeg hadde ikke minst kanskje unngått den mørkeste depresjonen i mitt liv. Og jeg hadde kanskje kunne klart å ha en finere barseltid, med trilleturer uten smerte, for eksempel. Det høres jo fint ut.

Kvinner fortjener valg, kunnskap, og informasjon. Og de som sier de jobber med kvinnehelse bør faktisk jobbe med å få kvinners helse tilbake. 

Jeg ville dele dette fordi jeg ikke synes man bør skamme seg over det. Skam gjør at problemer fortsetter å være problemer. Om man er åpen og krever løsninger, så må noen svare. Mitt største ønske er at jeg kan kanskje redde andre kvinner fra å gå gjennom det jeg har gjort. Og hvis jeg også kan få noen behandlere til å lese dette og åpne sinnet mot andre hjelpemidler, så er det enda bedre. Fordi er det noe som man bør faktisk skamme seg over så er det å ha ansvaret for å hjelpe noen men å ikke gjøre det på best mulig måte. Det synes nå jeg, og jeg tror ikke jeg er for vanskelig når jeg ber om det. Kvinner fortjener valg, kunnskap, og informasjon. Og de som sier de jobber med kvinnehelse bør faktisk jobbe med å få kvinners helse tilbake.

Så til alle dere fantastiske, modige, tapre kvinner som har valgt å få barn, dere fortjener den beste hjelpen som er å få. Jeg håper jeg kan hjelpe dere litt på veien.

*http://www.pelvicorganprolapsesupport.org/pelvic-organ-prolapse-help-and-hope/
*https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15746674/

Her kan du lese om øvelsene som har hjulpet meg http://hypopressivtreningnorge.no/ (jeg er nå sertifisert trener og trener kvinner hver dag!)
Her kan du lese om forskning som viser at knipeøvelser er tøv http://forskning.no/knipeovelser-er-tøv
Her kan du lese om behandlere som anbefaler kirurgi til tross for bedre alternativer http://forskning.no/helsepolitikk
Her finner du en folkeaksjon i UK mot operasjoner med "netting" for å fikse prolaps https://slingthemesh.wordpress.com/