Er du en kvinne eller kjenner du en kvinne? Da bør du vite dette

Jeg fikk alvorlig underlivsprolaps etter fødsel for 18 mnd siden, og fikk elendige råd og oppfølging fra de som behandlet meg. Jeg trodde livet mitt var over. Nå har jeg blitt frisk på egen hånd, og vil fortelle om alt jeg har lært, og om det alle burde vite om kroppen under graviditet, fødsel, og tiden etter. Er du kvinne eller kjenner du en kvinne? Da burde du vite dette. 

Jeg skrev for en stund tilbake om min opplevelse etter å ha fått underlivsprolaps etter fødsel, og hvor elendig hjelp jeg fikk (og fortsetter å få) av helsevesenet (du kan lese bloggen her). Jeg viste egentlig ikke hvor forferdelig lite hjelp jeg hadde fått, og hvor mange dårlige råd jeg hadde fått av helsepersonell, før jeg bestemte meg for å bli frisk på egen hånd. Nå, etter å ha sluttet å høre på de som først behandlet meg, har jeg lært så mye og blitt så utrolig mye bedre at jeg er ennå mere skremt av behandlingen jeg fikk. Hadde jeg kun hørt på legene og fysioterapeutene jeg gikk til det første året etter fødsel, hadde jeg ennå ikke klart å gå uten smerte, holde babyen min i mer enn noen sekunder, gå på do uten å måtte ty til hjelpemidler eller tør å se for meg en fremtid der jeg kunne få livskvaliteten min tilbake. Jeg hadde ennå vært i det mørkeste hullet jeg har vært i i hele mitt liv, uten håp om endring. Og problemet med det er at tusenvis av kvinner i Norge (og det estimeres at millioner i hele verden) lever i det hullet i årevis, noen gjør det livet ut, uten å få vite at det finnes hjelp å få. Dette vet jeg, fordi selv om jeg kun delte bloggen min på én mammaside for mange måneder siden, så får jeg ennå mailer hver uke fra kvinner som desperat søker etter hjelp. De fleste har enda verre historier enn meg. Noen av de krabber rundt i hjemmene sine av smerte. Og får INGEN hjelp.

Og i 2018, i Norge, verdens mest "likestilte" land, så er dette noe å skamme seg over. Ja, jeg skriver "likestilte" fordi jeg mener helt ærlig at hadde menn fått slike skader i underlivet hadde de aldri fått høre det så utrolig mange kvinner får høre når de går til legen med uutholdelige smerter og symptomer som gjør det umulig å utføre helt basiske daglige gjørmemål:
- "Åh ja, det her er veldig vanlig. Gi det 6-12 måneder (fordi du klarer fint å leve så lenge med uutholdelig smerte mens du tar deg av et annet menneske), hvis det ikke blir bedre kan vi se hva vi kan gjøre"
- "Så rart, dette skal egentlig bare skje eldre (lærte jeg på 40-tallet). Du er for ung til å få dette."
- "Det her skal jo egentlig ikke gjøre vondt (fikk jeg beskjed om på skolen), så det at du har vondt, nei, det må være noe annet (fordi det å ha en organ hengende ut av skjeden ikke høres vondt ut???)"-
- "Det er jo ikke så mye vi kan gjøre. Du kan vente til det blir enda verre, da må du få operasjon. (Da er jo statistikken ganske dårlig på om du blir bra etterpå, men det er det eneste jeg vet om)."
- "la meg undersøke deg (undersøker kun liggende, så ser ikke hvor ille skaden er) Nei, det her er jo ikke så ille. Du gjør det verre enn det er. Det er jo ikke noe å klage over."
Osv, osv, osv.

Problemet jeg har, er at jeg har klart å bli såpass bra nå at jeg egentlig begynner å bli klar til å gå videre med livet mitt, og sakte men sikkert få livet mitt tilbake og la dette bare være et vondt minne. Men jeg klarer ikke å gå videre og tenke at, neste gang det som skjedde meg skjer en fødende kvinne, kommer hun til å møte den absurde mangelen på kompetanse, forståelse og kunnskap som jeg møtte. Og hvis hun i tillegg ikke er så interessert i å ta helsa i egne hender, eller har for mye på fatet, andre barn, etc, kan det hende at hun vil aldri få vite at det finnes en annen vei å gå, som ikke fører inn i det mørke hullet. Så her sitter jeg. Jeg må spre ordet. Jeg må gjøre noe.

Det skal jo sies at jeg har prøvd å stille spørsmål til alle som har ansvar for å spre informasjon om kvinnehelse i Norge, om hvorfor helsepersonale ikke kan noe om dette, om hvorfor behandlingen er så begrenset når jeg har funnet treningsteknikker som brukes flittig i mange andre land, som har gjort underverker, etc. Jeg har kun blitt møtt med unnskyldninger, og snakk om krav til forskning, etc. Men mest av alt har jeg fått svar om at det er veldig vanskelig å spre informasjon. Dette fra departementer som driver ekslusivt med informasjonsspredning. Så da tenker jeg at jeg kan prøve selv, siden de som får betalt for det tydeligvis ikke bryr seg nok.

Underlivsprolaps er IKKE bare en skade i skjedeveggen. Det er som regel forårsaket av problemer med buktrykk, pustemøsnter, holdning, og til slutt bindevev, i de fleste tilfellene over mange år. Svangerskapet og så fødselen er bare den siste dråpen. Å fortelle kvinner at knipeøvelser skal fikse alt dette, er som å gi råd om å fikse en brukken rygg med et plaster. Ærlig talt. Man må jobbe helhetlig for å rette på alle de underliggende årsakene som har forårsaket skaden. Dette er en av grunnene til at operasjonene for prolaps er så ofte mislykket, fordi det er kun et plaster på det som egentlig har forårsaket prolapsen til å begynne med. Og pasientene får ingen råd om hvordan å styrke kroppen for å holde seg friske i fremtiden.

Dette har jeg gjort for å bli (nesten helt) frisk av grad 3 (gradene er fra 1-4 der 4 er den mest alvorlige) blære- (cystocele), livmor- (uterocele) og endetarmprolaps (rectocele), samt noe udiagnostisert enterocele og anal prolaps (ja, hurra for meg) på 8 måneder:

- Hypopressiv trening (måtte trene via skype siden det er ingen trenere i Skandinavia, men nå har jeg sertifisert meg og driver å trene andre i dette!) - hver dag
- Restore Your Core Program - hver dag
- Arvigo massasje (jeg fikk dette gjort et par ganger og gjør det på meg selv hver kveld
- Osteopatisk behandling (for å rette på skeivheter, ubalanser i trykk, pust, muskler og få fasciell behandling) - 2-4 ganger/måneden
- Fysioterapi av bekkenbunn (jeg har nylig funnet noen som er ganske flink, så det skader jo ikke) + knipeøvelser ETTER å ha blitt asymptomatisk

I perioden der jeg har fokusert på å bli frisk har jeg gått ALL IN. Jeg har ikke jobbet, jeg har ikke gjort en eneste ting som gjorde symptomene verre. Ikke støvsugd. Ikke bært noe. De eneste unntak har vært for å ta meg av dattera mi. Men til og med der har jeg gjort det på den best mulige måten for meg og min kropp. Det har vært så vanskelig fordi jeg liker å være den første som hjelper til, den som jobber mest, løfter mest, løper raskest. Men jeg har lagt meg ned ved hver mulighet, latt oppvasken stå i dagevis, og misbrukt mannen min. Jeg har sett på det som en investering i en fremtid der jeg kan ha et liv sammen med familien min. Jeg har også prøvd å prioritere søvn (til tross for ei søvnløs unge som bare skulle ha meg hele natta) og mat med næring. Skjedeveggene trenger kollagen for å bygge seg opp igjen. Jeg har spist mye kraft og gelatinrik mat.

Og til slutt nå, etter å ha blitt asymptomatisk men med bindevev som fortsatt er veldig slapt, og fordi jeg har lyst på flere barn og ikke har 5 år å bruke på å prøve å få bindevet tilbake dit jeg vil at det skal være for å tåle et nytt svangerskap og fødsel, har jeg tatt laserbehandling med er:yag laser. Jeg er ennå usikker på hvor bra det vil virke på meg og hadde aldri brukt det som eneste løsning da det da bare blir et plaster, men skadene mine var så alvorlige at jeg trengte litt ekstra hjelp.

Saken er at når jeg forklarer dette til legene mine er det ingen som vil høre om det, sier at dette ikke funker, og at det ikke er nok forskning, bla bla bla. De vil ikke se min fremgang som bevis, og heller ikke det at det de anbefaler ikke funker...  hvorfor ikke ha flere verktøy å anbefale?

En ting som også gjør meg sint, er at etter alt jeg har lært om prolaps og kvinnekroppen og min egen kropp, er jeg ganske sikker på at jeg kunne ha unngått skadene mine, hvis ikke helt, så i stor grad, og i hvert fall sluppet å bli så mye verre på grunn av manglende gode råd. Så her er mine råd til gravide og fødende, som alle som har med gravide og fødende burde kunne:

- har du myke ledd? er hypermobil? veldig myk? Da bør du: trene deg godt opp med et fødselsforbererende program (det jeg anbefaler er One Strong Mama, det lærer deg også om holdning, pust, og så mye mer), gjøre knipeøvelser ordentlig, ikke løfte mer enn 5kg, ikke løpe, eller gjøre noe som helst som øker buktrykk.
- har du drevet med mye aktivitet som øker buktrykk? (løping, løfting, vekter, etc) har du i tillegg litt inkontinens under graviditeten? se over
- er du redd for å føde og stresser mye rundt det? eller har du valgt en naturlig fødsel? dette kan gjøre at du ikke klarer å slippe kroppen under fødsel og kanskje strammer bekkenbunn, enten av stress eller av smerte hvis du har valgt å ikke få smertelindring. Dette kan da føre til større skader siden alt er så stramt når babyen er på vei ut. Veldig mange har god erfaring med Hypnobabies programmet for å lære å spenne av under fødsel.
- å føde i riktig stilling og bare presse NÅR DU FØLER TRANGEN er utrolig viktig. Vær klær over det med de som skal hjelpe deg under fødsel. Å føde på siden eller på alle fire er vanligvis de beste for bekkenbunnen. Og ikke presse med mindre kroppen sier at det er det du må gjøre (selvfølgelig med unntak for medisinske grunner, etc)
- HVIL etter fødsel. Før hadde vi noe som het barselsengen i 2 uker. Dette fordi du har et sår på størrelsen av morkaka på livmoren din, og i tillegg alle dine indre organer skal prøve å komme seg på plass. Dette er ikke tiden for å gå på tur. Heller ikke gå en eneste trapp. De beste jordmødrene kjenner godt til 5-5-5 regelen. 5 dager i senga, 5 dager på senga, 5 dager rundt senga. Personlig ville jeg sagt at de første seks ukene er for å HVILE. Ikke løft noe annet enn ungen. Få hjelp til alt annet. Og hvis du begynner å blø mer enn for noen dager siden, er det kroppen din som prøver å fortelle deg at du må ta det mer med ro! Så da hviler du mer. Om du hadde et like stort åpent sår på brystet hadde du ikke funnet på å gå på café eller tur i skogen. Tenk på det.

Dette er i mine øyne ting alle som har med gravide, fødende og barselkvinner burde vite og også informere om. Mye av dette er gammel kunnskap som har blitt borte, og noe av det er ny kunnskap alle bør vite om. Viktigst av alt er denne informasjonen utgjør forskjellen mellom en kvinne som har litt bekkenbunnsproblemer i noen måneder kontra et liv av plager og smerte fordi hun valgte å føde et barn. Og hvis du hadde muligheten til å gjøre den forskjellen, ville du ikke gjort det? Jeg hadde det.

Jeg utdanner meg nå slik at jeg kan undervise i hypopressiv trening. Jeg er nå sertifisert trener for hypopressiv trening - Low Pressure Fitness! Bare for å kunne hjelpe med noe. Disse øvelsene gjorde underverker for meg og var det første jeg oppdaget som fikk meg til å forstå at det fantes en annen vei, og at jeg kunne bli bedre, etter å ha levd i smerte og redsel i ett år. Jeg vil bare gjøre det jeg kan.

Om du lurer på noe, er det bare å ta kontakt her eller her.

Med et ønske om god kvinnehelse videre :)

Sadie